Telefonsamtalen

Ordene velter utover henne. En strøm av ord. Like vid og bred som elven renner når snøen smelter, høres stemmen fra røret hun holder i hånden. Hun tar røret bort fra øret. Ser på telefonen, ser hånden sin. Fingrene er hvite  i tuppene fra det faste, knugende grepet. Hun løfter en etter en finger. Ser blodet komme til og fargen bli som vanlig. Fremdeles kan stemmen høres. Intens og insisterende. Ustoppelig.

Hun lytter uten å lytte. Presser frem noen bekreftende lyder, som for å si: jeg hører etter. Men hun gjør ikke det. En tenåring sa en gang til henne: Jeg har lukket ørene for lenge siden! Hun likte den uttalelsen og har husket den helt siden den falt. Hun har også lukket ørene for lenge siden, innser hun og lar tankene gli ut og over på helt andre ting enn det stemmen i røret vil hun skal tenke på, og snakke om.

Rettferdighet. Et fint ord. Et ord som gjør godt i brystet. Som gjør noe i brystet også når det behøves brukt, men da ikke noen god følelse. Hun grunner litt over ordet rettferdighet. Hvor lett det er for de små å si at: det er sååå urettferdig! Hvordan ordet får en større verdi dess eldre en blir. Et ord som ikke bør brukes om det ikke er behov for det, oppsummerer hun for seg selv.

Hun ser refleksjonen sin i vinduet. Drar fingrene gjennom håret. Må snart få meg time hos frisøren. Med ett blir hun klar over at stemmen i telefonen roper navnet hennes. Hurtig tar hun telefonen inntil øret igjen. Joda, hun hører og joda, hun er her ennå.

Men jeg er ikke enig, skriker det inni henne. Jeg hører hva du sier. Likevel er jeg ikke enig. Rettferdighet er noe mer. Ikke som i: nå har jeg fått det jeg vil så da er alt rettferdig. Ikke slik. Det er ikke det som er rettferdighet. Det er å tenke på seg selv det. Uten å ville det, unnslipper henne et dypt sukk. Det nytter ikke å si noe annet eller noe i mot, her. Ingen er så låst som den som alltid har rett.

Følelser er sterke krefter. En følelse kan ikke motsies så lett, hun er klar over det. Folk kan ikke noe for hvordan de føler, er hun jo kjent for å si. Men fortsettelsen pleier å være at… man likevel kan velge hvordan man handler utifra følelsene. Lettere sagt enn gjort.  Når blodet pumper og følelsen av urettferdighet er stor, så skal det noe til for å klare holde tilbake, det skal det.

Stemmen i den andre enden har skrudd ned tempoet litt. Fremdeles insisterende, fremdeles krevende på en bekreftelse, men likevel noe roligere. Pust, sier hun til seg seg. Husk å puste. Hun setter seg i nærmeste stol og lener seg bakover. Øynene lukker seg helt av seg selv. Det holder kanskje å bare “låne øre” her. Kanskje trenger hun ikke si noe mer. Kanskje slipper hun å si at hun ikke ser ting på samme måte som den i røret.

Vel, hun ser ikke ting på samme måte som den det snakkes om heller, men det er en annen sak. Noen ser det slik og andre ser det slik. Hun ser ting på sin måte. Hun ser at ting kunne vært gjort på en annen måte. At det som behøves er at de spør hverandre hva som vil fungere best for deg. Ikke bare tenke på egne behov og kreve av andre ut i fra det. Men hun forstår at det ikke vil skje her. Angrep er det beste forsvar heter det jo. Og disse partene ligger i skyttergravene begge to.

Og ingen av dem tenker over hvorfor de reagerer slik.

Hun avbryter stemmen. Sier beklager, men hun må avgårde og at praten må fortsette en annen gang. Hun slenger telefonen på spisebordet og går mot døra. Ombestemmer seg og henter telefonen igjen. Holder knappen nede. Lenge. Hun orker ikke høre mer i dag.

3
 
 
 
 
This entry was posted in Uncategorized. Bookmark the permalink.

29 Responses to Telefonsamtalen

  1. avatar phenixmum says:

    Ingen er så låst som den som alltid har rett.
    Klokt !

    Avvisknappen er en fin oppfinnelse spør du meg, nyttig og i blant også helt nødvendig for å opprettholde balansen.
    Du kan endre deg selv, men du kan ikke endre noen annen…





  2. avatar Tamina says:

    Kjenner igjen det der. Trenger ikke ha telefon engang for å kjenne igjen situasjonen.
    Noen ganger skrur jeg av lyden når folk snakker til meg. Ikke ofte altså, men noen ganger gjør jeg det, skrur av lyden på høreapparatene.
    Den stillheten er det minste av to onder.
    😉





  3. avatar LeylaM says:

    Meget godt skrevet Hilde!

    Godt å slå av telefonen..Noen ganger hjelper det ikke uansett hvor mye man gjør, noen vil alltid “suge” litt ekstra av ens krefter..ikke bra det der. Men jeg kjenner meg igjen..grensesetting heter det visst, jeg må visst lære meg enda litt mer av det tror jeg. Jeg har et motto: Jeg kan ikke gi noe til noen som aldri gir noe tilbake..der har jeg vært, og vil ikke gå i den fellen igjen..veldig trist, og så er man på “vakt” hele tiden.

    Ha en fin dag Hilde og en god klem sendes deg :)





    • avatar Hilde says:

      Takk Leyla :)
      Noen klarer tappe en helt for energi, samme hvor mye en prøver å forhindre det. Sånn er det bare.
      Og det er da det er godt å bare kunne “skru av” evt komme seg lengst mulig bort!!
      Det må gå begge veier 😉

      Ha en fin kveld Leyla og god klem til deg :)





  4. avatar Effjusikay says:

    Jeg tror jeg bare tomler denne, jeg.





  5. avatar cezi1971 says:

    Gullkorn,Hilde! ¤tommel¤





  6. avatar Lilleyam says:

    Bra du sier i fra synes jeg :)
    Ingen god følelse å bli “fanget” mellom to stykker som er like steile, og som ikke vil høre på noen andre enn seg selv.





    • avatar Hilde says:

      Når en føler noe så sterkt, så sterkt…så er det ofte vanskelig å se den andre siden. Men for oss som står “i mellom”, vi må få lov å ta en time out av og til 😉





  7. naturglede naturglede says:

    Ikke lett å avbryte en ordstorm, men noen ganger er det utrolig viktig. Jeg skjønner ikke hvorfor det skal være så vanskelig, å føles så uhøflig liksom? Jeg har trent meg i det siste. Jeg sier at jeg må tenke litt over det og at vi snakkes! Som regel blir det godtatt uten videre. Så får jeg tid til å summe meg litt og vurdere om den samtalen er nyttig for meg, om jeg bør la det ligge, eller lukke ørene som du sier. Kloke ord fra deg :)





    • avatar Hilde says:

      Nei det er ikke lett det der, å avbryte en ordstorm. Det føles uhøflig sier du, og den kjenner jeg meg igjen i. Jeg føler meg veldig uhøflig når jeg må gjøre slik. Men er jeg egentlig det?
      😉
      Å be om tid til å tenke seg om… det må jeg begynne med jeg også!





  8. avatar Tale says:

    Veldig bra! Det er lov å tillate seg å skru av noen ganger! Faktisk er det viktig.





  9. avatar Rajo says:

    For sånn er det bare. Noen ganger er nok, -nok.





  10. avatar ertaberta2 says:

    Ja noen ganger kan nok være nok.
    livet kan da være slitsomt nok uten slike energityver.
    Go-Klem til deg..





    • avatar Hilde says:

      Det har du helt rett i Erta Berta! Livet dreier seg ikke bare om _deres_ problemer og følelser… Selv om det ofte kan oppleves slik.
      Energityver, de kan man ha i små små doser 😉
      God klem til deg også og… ha en fin kveld!!





  11. avatar Luringen says:

    Flott skrevet! Tror jeg lar det bli med det 😉 Men noe å tenke på…





  12. avatar livsnyteren says:

    Jeg får av og til telefon fra en slik energityv. Jeg legger røret fra meg og gjør andre ting. Av og til løfter jeg rører og sier hm…ja…ok, og legger røret fra meg igjen. 😀





Leave a Reply