Numb To The Core

Jeg har lyst til å skrive noe til støtte, noe som erkjenner det sjokket de rammede har fått. Den virkeligheten som forsvant for dem, fra det ene sekundet til det andre.

Jeg har lyst å skrive noe til trøst for de tap de har lidd, av frihet, av trygghet og tap av uskyld. Men ordene kommer ikke. Hvordan beskrive det ubeskrivelige? Det urettferdige, og for noen… det utilgivelige?

Jeg har lyst til å skrive noe om fremtiden, om å holde sammen, om å verne om hverandre, verne om respekten for andre og gode verdier. Men jeg mangler ord. For mangel på respekt for andre har nettopp blitt utvist på groveste vis. Så uventet, så omfattende, så voldelig.

Så jeg er nummen. Nummen til langt inni sjela. Og samtidig, så uendelig ydmyk ovenfor det de rammede har opplevd. Det flotte som ble til mareritt. Det sunne og gode som ble til et mørke av ubeskrivelig frykt. Jeg innser at jeg er for liten, for utilstrekkelig til å finne de rette ord. Men jeg kan si jeg tenker på dem, alle de berørte, og at jeg føler med dem.

Mens jeg sitter her og skriver dette hører jeg plutselig Maria Mena synge “Mitt lille land”, og med ett blir tastene vonde å se. Bare hvite prikker som blinker foran meg.

Mitt lille land

Vårt lille land

Vi vil aldri glemme…

xxx

1
 
 
 
 
This entry was posted in Uncategorized. Bookmark the permalink.

11 Responses to Numb To The Core

  1. avatar sirenia says:

    Synes du veldig flott satte ord på det vi tenker og føler jeg..
    Vi sliter vel alle litt med det samme. Kverninga av spørsmål og tanker.

    Har vært i prosess for traumer noen år, så jeg blir giret, minnet på, trigget.
    Svarene som ikke er der, alle sammen, de har jeg akseptert alltid vil være der..

    Aldri glemme, men leve videre bedre enn før, faktisk :)
    Sterkere, klokere, mer tolerant, mer ydmyk, mer takknemlig, mer ærlig også kanskje?
    Ha en fin kveld!





    • avatar Hilde says:

      Du sier mye fint og mye klokt her Sirenia….
      “Sterkere, klokere, mer tolerant, mer ydmyk, mer takknemlig, mer ærlig også kanskje?”

      og…
      “aldri glemme, men lever videre bedre enn før…”





      • avatar sirenia says:

        Kanskje overlevingsstrategier?
        Tror vel også at de som har opplevd traumatiske hendelser selv er mer vant til å tenke vonde og vanskelige tanker, kjenne på det samme og sette ord på det.
        Ikke av klokskap men av nødvendighet for å forsøke å bevare sin mentale helse så godt som råd er.
        Men jeg kjenner at nå begynner det å bli nok, behovet for skjerming er større enn å delta inntil videre.

        Men alle må få lov til å sette sine egne ord på det, utfra eget ståsted, skulle bare mangle. Du har gitt et verdifullt bidrag :)





  2. avatar carpediem says:

    Det er sånn jeg har det også.. nummen, helt satt ut, selv om jeg ikke selv er rammet er tragedien alles..

    Ordene blir vanskelig å finne.. takk for at du sier det så fint – også for meg!





  3. avatar jhou says:

    mitt lille land ja…
    Norge er et lite land. Vi har færre innbyggere enn mange storbyer i verden.
    Derfor blir en slik massakre, et overgrep mot så mange, en gjerning så grusom for oss alle. Vi er rett og slett mennesker i et så lite samfunn at vi alle føler oss berørt av dette.





    • avatar Hilde says:

      Vi har alltid visst at vi er en liten del av et lite land. Men sjelden har det føltes så lite som nå. Som om alle er vår nabo…og sammen sørger vi.
      En så grusom handling, med så mange unge liv, på terskelen av voksenlivet, kuttet så alt for tidlig og altfor brått. Det er som du sier “en gjerning så grusom for oss alle”…





  4. avatar Breiflabben says:

    Tastene har vært vonde å se flere ganger denne helgen Hilde. Pluttselig så bare kommer det, for det er så utrolig meningsløst og forferdelig.

    Du satte da ord på det Hilde, “Numb to the Core” er et sterkt og godt utsagn i denne forbindelsen.





    • avatar Hilde says:

      Helt meningsløst og så tungt å akseptere. At respekten for andres liv var så fraværende. Det er så vondt å fatte.

      At tårene kommer i slik en stund, det er ikke til å unngå Flabben.





  5. avatar Frk. Snow says:

    Hold ut, stå sammen, slå ring om det vakre som fins… Slå ring om hverandre, slå ring om din bror, og alt det som lever og gror…

    Det helvete som de overlevende etter terroren på Utøya og i Oslo har gjennomgått, kan ikke beskrives. Alle sitter igjen med forskjellige inntrykk. Noen ble skånet for synet av døde og de alvorligst skadde i regj.kvartalet og slapp dermed unna de verste mentale traumene, som andre vil bruke lang tid på å bearbeide.

    Andre igjen så sin(e) nærmeste dø som følge av handlingen til en mann, som tilsynelatende uten samvittighet drepte (mer eller mindre) for fote.

    Jeg var i regj.kvartalet da bomben gikk av, men orker ikke si så mye om det. Jeg var en av de heldige som slapp å se døde kropper og alvorlig skadede personer. I stedet sitter jeg igjen med et VELDIG positivt inntrykk av et politi, brannvesen, legevakt og frivillige som gjorde en formiddabel innsats. Vi som ble skadet fikk veldig god omsorg og effektiv pleie både på samlingssted og på legevakten. All ære til dem! Og ikke minst, all ære til de som hjalp sine kolleger og venner da de trengte det mest.





    • avatar Hilde says:

      Du sier det godt og fint her. Tragedien er så stor, skjebnene så mange. Det er vondt å finne ord for å beskrive slike tap. Og likevel, når det ser som mørkest ut, så finner vi trøst, tro og håp i alle de vi ser gjøre en kjempeinnsats for å hjelpe, redde, trøste og støtte.





Leave a Reply