Gode råd og råd som ikke er lov å gi

I min omgangskrets finnes en person som til stadighet ber om råd. Ber om råd på forskjellig vis. Ber om råd, får råd og så overhører dem glatt. Og det er lov. Men når folk på alle bauger og kanter har gitt råd etter å ha blitt bedt om å avgi disse, så sjekk i det minste ut alternativene de gir, sier jeg – og blir overhørt. Det er også lov.

Å gi råd uten å bli spurt er ikke lov. Vel måten rådene blir møtt på forteller at de for det første er uvelkommne og – at det ikke er lov. Selv om personen nettopp skrek høyt ut at råd manglet.

Nei, det er ikke så lett å skjønne seg på dette med råd. Gode råd, dårlige råd og dyrkjøpte råd. Kanskje burde en alltid rådslaget litt med andre før en gir råd. Eller kanskje mottatt litt rådgivning først? Eller, kanskje er det beste å unndra seg å svare, rett og slett erklære seg litt rådvill og heller rådløs?

Jeg tenker jeg tar den siste der…neste gang jeg blir spurt til råds.

😉

 

3
 
 
 
 
This entry was posted in Uncategorized and tagged , . Bookmark the permalink.

20 Responses to Gode råd og råd som ikke er lov å gi

  1. avatar sjalle says:

    … eller bare henvise til selvråderetten … høhøhø 😛





  2. avatar Effjusikay says:

    Jeg havner inn under den kategorien som ikke vil ha råd – men jeg vet hvorfor. Det skriver seg fra 19 år med gode råd som viste seg å være noe helt annet enn det de 19 årene var og da får man vanskeligheter med å lytte til noen råd som helst. Så jeg setter meg i den gruppa som havner utenfor sånne test-prosenter, jeg tror det er noen som havner litt utafor normene og jeg tar glatt på meg den oppgaven 😉 så lenge jeg slipper å få råd når jeg ikke er i den modusen…





    • avatar Hilde says:

      Jeg kan forstå du nærmest har “vegring” mot å få “gode råd” etter noe slikt.
      Og vi bør nok ikke gi så mye råd heller uten å bli bedt om dem. Men så er det det da, når stiller vi oss åpne? Hva åpner vi opp for, for andre? Noen vil jo mene at dersom vi deler ut, så bør vi tåle å få høre ulike meninger tilbake.
      Jeg vet ikke jeg. Eller jo, jeg har i det minste funnet en løsning som funker for meg. Jeg lar folk gi meg både gode råd og mere til. Men så forbeholder jeg meg retten til å bestemme om det var et godt råd – og om jeg gidder bry meg om det.
      Jeg sitter å jobber med en tekst der dette med å tillegge andres meninger all verdi – og i det glemme egne meningers verdi. Det er vanskelige greier det der. I sårbare perioder hører vi ofte mer på andre, enn på egen stemme og overbevisning.
      :)

      1





  3. avatar sirenia says:

    Hvordan skal andre kunne gi gode råd når en selv er eksperten?
    Det går fint an å drøfte konsekvenser rundt valg og ulike alternativ med andre,
    men råd, nei takk. For som jeg sa på siste innlegget, mange tror de vet og kjenner andre bedre enn dem selv og det gjør meg småforbannet :)
    Hva med å spørre den rådløse om hva hun spør etter, å bli sikker i sin sak eller å bli overbevist om noe annet?





    • avatar Hilde says:

      Enig i at det er en selv som er den egentlige eksperten. Men noen ganger kan det nok være vanskelig å huske nettopp det. Det er kanskje i slike situasjoner en henvender seg til andre? Men så vil en ikke høre på andre heller. Kanskje det er et tegn på at en bør avklare med seg selv – heller en å høre på andre? Jeg vet ikke.
      Selv har jeg fått mange råd, gode også. Noen ganger uten at jeg har spurt. Det er ofte i ettertid jeg har tenkt at… jammen var det der et godt råd.
      Andre ganger har jeg fått råd selv etter å ha uttrykkelig bedt om å få slippe. Råd som er gitt bare for å holde samtalen i gang har jeg også fått. Felles for de to siste er at de ikke har blitt lagt vekt på, av meg.
      :)





  4. naturglede naturglede says:

    Synes det der med gode råd kan være en balansegang. Noen vil ha råd, men de vil ikke høre hva som er best for dem, noen følger råd uten å tenke selv og andre har bare masse unyttige råd å gi. Ikke lett. 😉 Jeg råder alle til å tenke selv og vurdere hvert utfra situasjonen! :) Ha en flotters kveld med nye funderinger kanskje! :)





    • avatar Hilde says:

      Riktig en balansegang er det.
      Det heter når man spiller golf at man ikke skal gi råd til andre spillere. Jeg vil tro det bare gjelder om det selv ikke har bedt om råd.
      Kanskje er det den linjen vi bør legge oss på ellers også?
      Å tenke selv et nok det beste, å finne ut av ting selv smaker tross alt veldig godt :)
      Ha en strålende dag!





  5. avatar eMTe says:

    Eit flott innlegg !





  6. avatar Jorunn says:

    De som gir råd uten å bli spurt, kan dem få rådebank da 😆

    2





  7. avatar cezi1971 says:

    Rådgivingstjeneste er vanskelige greier…
    Jeg tar med meg det siste rådet der for det er jo et godt råd.. når man ikke vet råd,mener jeg! 😉





  8. Lisens Lisens says:

    Ikke lett den der, men godt tenkt og skrevet.
    Tommel :)





  9. avatar Cecilia says:

    Jeg syns ikke det er enkelt når noen spør meg til råds, og jeg tror vi gjør lurt i å tenke oss godt om når noen rådspør oss. Faglige råd og tips skal man selvsagt både dele og ta imot med glede, for slike råd har alltid sitt opphav i velvillighet og ønsket om å forbedre, men råd om rent personlige forhold vil jeg være forsiktig med, for vi gir alltid råd utfra vår egen erfaring, og den er egentlig ganske sjelden relevant i annet enn rent praktiske tilfeller.

    Men noen spør jo andre om andres mening i enhver situasjon; hvilken sofa bør jeg kjøpe, skal jeg male stua grønn, skal jeg ta den sorte eller den brune jakken… ? osv.
    Svarer vi på det, så råder vi ingen, da synser vi, og det syns jeg vi godt kan gjøre, selv om enkelte konsekvent gjør det motsatte av hva vi syns de burde.

    Det syns nå jeg… :)





Leave a Reply