Jeg kjenner jeg blir flyttet, kjenner at senga under meg dunker inn i noe, det plager meg. “Hilde, er du der?” En stemme er nær øret mitt. “Det er noe som er helt galt nå,” klarer jeg presse frem. “Dette gjør alt for vondt.” Igjen dunkes senga mi borti noe, dunket overføres og plantes i kroppen min så alt skriker i meg. “Jeg beklager Hilde, men vi må ta deg inn igjen.”
Jeg våknet men ikke på den måten en forbinder med å våkne. Min oppvåkning bestod ikke av det der sjokkfylte øyeblikket en av og til våkner til, ei heller var det en slik rolig, doven oppvåkning der en blir liggende i fullstendig ro og bare innser, jeg er våken. Nei, det var ikke slik, dette var noe helt annet.
Jeg våknet til et mørke jeg ikke klarte komme ut av, et teppe av mørke som ikke lot seg fjerne. Øynene ville ikke opp uansett hvor mye jeg ville åpne dem. Jeg hørte stemmer ved siden av meg, gjenkjente min mors stemme og legen min. Sengen under meg kjentes hard men det var ikke det verste. Det verste var kulden, jeg frøs som jeg aldri før har frosset, en kulde som var så overveldende at alle andre tanker ble usammenhengende fragmenter. Legen løftet opp dyna nede ved høyre fot men, han glemte å legge den tilbake. Det varmetapet ble for mye å bære, jeg prøvde å si at han måtte legge tilbake dyna, at jeg måtte få en dyne til, men jeg klarte ikke snakke, klarte ikke lage lyd. Om jeg klarer riste på foten da ser nok legen eller mor, at dyna ikke er på rett plass. Men, foten var umulig å få kontakt med. Jeg må blinke med øynene. Jeg prøvde og prøvde uten at noe skjedde. Er det sånn det skal være fra nå av? Har noe gått galt og er dette slik det blir fremover, bare mørke og uten mulighet til å kommunisere med øyne, stemme eller ved bevegelser? Panikken kom som en bølge. Jeg lurer på om jeg feller tårer når jeg gråter?
De klarte å redde meg men i journalen står ordene som beskriver det som skjedde, jeg var klinisk død. Og min oppvåkning var ikke som andre oppvåkninger. Den var ikke doven, den var ikke brå. Den var til et stummende mørke som senere ble til lys. Det er å komme tilbake til livet det. Back to life.
Hjelp, har du opplevd dette nå??? Det må da føles fryktelig, som livets værste mareritt. Man lever, men ingen skjønner det? Godt du våknet opp igjen og er på plass. Phuuu, skummelt å lese. Klemsiklem med masse varme
Det var fryktelig skremmende. Mye mer skremmende enn noe annet jeg har opplevd. Det å tro at… sånn blir det. Helt ufattelig skremmende.
Heldigvis er det en del år siden og det gikk jo greit. Jeg var heldig!
God helg og klem til deg
Klem
Et mer levende mareritt enn dette går det vel ikke an å beskrive eller oppleve.
Håper du har det bra nå
Joda Jorunn, det går bra. Er en stund siden denne episoden. Like vel, jeg husker det godt og tror aldri jeg vil glemme den følelsen av total hjelpesløshet.
Jeg var og er heldig som våknet opp til en annen situasjon, etter hvert
Fortsatt god helg til deg!
Ja du var heldig
Bra at det endte godt 
Ha en fortsatt god helg du også
Sterkt… veldig sterkt. Det tok pusten fra meg mens jeg leste. Mer har jeg ikke å si.
Jo, forresten: Utrolig flott formidlet!
Takk for fine ord
Det er ei sterk historie du deler med oss her ! Godt det gjekk godt. Marieklem
En tøff tid ja. Som du sier… Godt det gikk godt
nærmere en nær-døden-opplevelse kan vel neppe dette bli??
Godt det er fortid, ble bekymret for deg!