Jeg tar meg i å si de ordene oftere og oftere, det er så lenge siden.
Før klassefesten spurte min klassevenninne om jeg virkelig ikke husket. – Nei, svarte jeg for ‘nte gang – det er så lenge siden. I prat med gemalen om en tur til Aberdeen, min aller første tur til Aberdeen, i påsken, til huset hvor han hadde tilbragt hele sin oppvekst. – Husker du….? – Nei. Det er så lenge siden.
I dag var det for en gangs skyld ikke jeg som brukte ordene. I dag kom de fra den herlige 15 snart 16 år gamle jenta vår. Vi kjørte forbi en staselig eiendom på Gausel, forbi et hvitt hus omgitt av gamle, store trær. – Husker du da mormor og morfar bodde her? Husker du julaften, 17 mai i hagen og mange, mange besøk her da du var mindre? En pause oppstod, en som varte. Til slutt kom det. – Nei. Det er så lenge siden.
Og dette sier ei på 15, snart 16.
I samme øyeblikk sluttet jeg å bekymre meg over min økende bruk av “det er så lenge siden,” for kan hun, så kan jeg.
