Musikk som dagbok

Jeg ligger i baksetet av bilen, Cathrine har sagt “palle min” til forsetet, hun slo meg akkurat så derfor ligger jeg her bak. Men det er ikke så ille egentlig for setet er bredt og mykt og jeg har god plass. Det var fint på hytta i helgen men det skal bli godt å komme hjem og. Jeg ser på regnet som lager dråper på vinduene, lukker øynene og hører vinduspusserne. Den rytmiske lyden får meg til å føle meg trøtt, skikkelig trøtt. Så herlig å bare ligge sånn som dette, kjenne at hele kroppen kjennes tung ut. Cathrine aner ikke hva hun går glipp av. Lurer på om jeg skal spørre mor om hun kan sette på Bobby Bear og “Singin’ In The Kitchen,” for da sovner jeg garantert ikke.

Fars bil skrangler. Det er fordi det er hundebilen. Det ligger så mye ting inni der og det henger hundebånd på hundeburet så det skrangler i hver en hump. Hører ikke far hvordan det bråker? Er han så vant til det at han ikke hører det lengre? Jeg “skreller” en karamell og tilbyr far mens jeg spør om vi ikke kan høre Kenny Rogers og sangen som jeg aldri husker navnet på og som jeg kaller “you never count your money sitting by the table.” Er jeg heldig så blir far med å synge.

Sitter og ser på venteklokka på den bittelille TV’n på hytta. Hører mor og far, Magnhild og Bjørn på terrassen. Vi har grillet og de sitter ute ennå. Det passer bra for jeg venter på Barne-TV. Musikk spilles som vanlig mens den hvite viseren kryper fremover, det går så treigt. Ny sang, Barbara Streisand med “Woman In Love,” en favoritt. Den plata har vi hjemme så denne kan jeg. Jeg synger i vei og plutselig står politimann Bjørn i stua, jeg hørte ikke engang at han kom inn. Jeg kjenner jeg blir flau og slutter å synge. “Nei nå har jeg sett det og,” sier han. “Synger Barbra Streisand og venter på Barne-TV, ja det var litt av en kombinasjon må jeg si.”

Mor snakker om tenåringer. Hun også. Alle rundt meg snakker om tenåringer. Hvis de vil si meg noe kan de ikke bare si det like ut? Bilen gjør et byks og jeg utbryter “Mor du er en råkjører,” for hun er det, helt sant. Men en veldig god råkjører altså. Mer snakk og jeg glir ut, henter meg inn igjen og leter blant kassettene i bilen. Billy Joel, Randy Crawford. Den ja, den vil jeg høre. Setter på “Real Life” og stirrer ut vinduet mens vi kjører Madlaveien, på vei hjem.

Sitter i et musikkstudio i Sandnes og tenker at dette er en plass jeg aldri hadde trodd jeg skulle besøke. At jeg skulle sitte i et musikkstudio liksom. Det ser ikke ut som..ja hva som? Har jeg egentlig gjort meg noen tanker om hvordan et musikkstudio ser ut? Nei, kanskje ikke. Men det er i alle fall mer rotete her enn jeg så for meg da far spurte om jeg ville bli med. “Lucky Lips are always true…” Jeg nynner med og prøver forstå hva alle knottene er til. Det gir jeg fort opp. Jeg kikker rundt og nynner videre, litt kult dette i grunn. Jeg gleder meg til å fortelle vennene mine at jeg har fått være med far i et ekte platestudio.

Bente og jeg sitter på gulvet i leiligheten vi deler. Det er lørdag og vi skal snart ut på byen. Men først skal vi kose oss med noe å drikke og med musikk og sang, selvsagt.
Jeg drar nok en gang frem Randy Crawford, “In My Life” denne gang. Trykker på play og kjenner jeg koser meg…

In my life, what in the would am I gonna do
How can this meaning and purpose too
Be ours to share
If your not there

In my life, time could be running out for me
‘Could be saying what is left for me
To make better
To make right
….

2
 
 
 
 
This entry was posted in Uncategorized. Bookmark the permalink.

One Response to Musikk som dagbok

  1. avatar Hilde says:

    Gode minner fra mange, mange år tilbake :)





Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *